Personvern har endelig begynt å engasjere - noe. Vi trenger mer engasjement og en bedre forståelse for hva et godt personvern innebærer, eller hva mangelen på dette kan føre til. På en side har vi dem som sliter med å implementere GDPR og som ofte synes enkelte aspekter av dette er noe unødvendig tull, på en annen side har vi dem som synes det er et hinder for å få tak i nok data for å trene modellene sine og det er enda en side som synes GDPR er utilstrekkelig selv om det er et sted i riktig retning. Hva er egentlig problemet?
Skal man lage en løsning på et problem er det første man må gjøre å finne ut av hva problemet består i. Personvern er et komplekst og vidtrekkende tema som krever at man stopper opp litt og hever blikket over hva man er satt til å løse på en dag til dag basis. Det mest åpenbare er kanskje å få kontroll over egne data slik at ikke informasjon kommer på avveie og at man får deltatt i verdiskapningen egne data leder til. Dette er viktig å få kontroll over, men kanskje det viktigste er at vi som sivilisasjon er i ferd med å manøvrere oss inn i en tilstand hvor vi ikke har oversikt over hvordan vi blir påvirket og vi mangler fullstendig et digitalt tilfluktssted hvor vi kan trekke oss tilbake og være sikre på at ingen kikker oss over skulderen til enhver tid. Muligheten til å trekke seg tilbake til et tilfluktssted eller å kunne være «bak scenen» hvor man kan være seg selv uten å tenke på å måtte opprettholde noen sosial fasade er viktig for å ha en opplevd godt liv og for å kunne skape nye ideer. Denne muligheten begrenses av at vi inviterer overvåkningsmekanismer tettere og tettere innpå oss.
Sivilisasjon er, om ikke direkte skjørt, men iallfall en sårbar konstruksjon. Mye av det som gjør vår sivilisasjon såpass velfungerende, er rettigheter vi har tilegnet menneskene som utgjør sivilisasjonen. Dette er rettigheter det har vært kjempet for opp igjennom historien. Disse har ført til et bedre liv for enkeltmenneskene som igjen fører til vekst og en samlet høyere verdiskaping. Dette er nå truet av markedsmekanismer som lever av å samle inn all den adferdsdata de kan få tak i og bruker dette til å selge forutsagt adferd og i forlengelse av det, styrte handlinger. Dette er et alvorlig problem for både demokratiet og for individets autonomitet. Noe av utfordringen er at dette skjer i lukkede økosystem hvor vi som danner råstoffet gjennom våre handlinger, ikke er en direkte del av økosystemet. Hva som foregår er ikke bare vanskelig tilgjengelig, det holdes aktivt skjult for oss. Hvem vet, hvem bestemmer og hvem bestemmer hvem som bestemmer?
Selskapene som handler med våre adferdsdata og deres derivativer er i ferd med å bli det nye presteskapet. De misjonerer om hvilken nytte tjenestene de tilbyr gir, hvor uungåelig retningen av utviklingen er og verner kunnskapen om hva som skjer under panseret. Som ved tidligere erobringer lar vi oss villig selge for glassperler. Det er verdt å merke seg at de som hevder at utviklingen går i en uungåelig retning også har mest å tjene på at det går i akkurat den retningen. Ganske likt tobakksprodusentene benytter de seg av kjente menneskelige svakheter for å tjene penger. Ser man litt tilbake i tid så kan man ane hvordan grensene for hva man oppfatter som akseptabel håndtering av personlige data langsomt men bevisst har blitt flyttet. Alt hva disse selskapene foretar seg er - rasjonelt nok - å forsterke sin egen forretningsmodell. Alle tjenestene som tilbys gratis er laget med det for øyet å samle inn adferdsdata om oss og tjenesteutviklingen går i retning av å erobre nytt land ved å gå inn i alle deler av livet vårt. Jo mer de vet om våre preferanser og når vi er mottagelige for et budskap jo bedre produkt kan de selge til sine kunder. Uønsket adferd eller adferd de ikke kan overvåke er noe det tapes penger på og resultatet at dette er at vi blir manipulert til å følge deres forretningsmodell som i praksis leder til mindre fri vilje.
Kombinasjonen av å ikke ha et tilfluktssted og kontinuerlig manipulasjon er ikke bare dårlig for individet, det er også uheldig for næringsliv. Å vite at alt man foretar seg digitalt blir fanget opp av andre gjør at de fleste holder seg selv litt tilbake, man får en nedkjølingseffekt. Effekten av å bli manipulert inn i en selvforsterkende løkke av forretningsmodellen deres er enda mer negativ; hvert enkelt individ får mindre potensiell verdi. Potensialet til individet er i større og større grad bestemt av evnen til nytekning og kreativitet. I en verden hvor fysisk arbeid og rutinebaserte arbeidsoppgaver bedre ivaretas av maskiner er det på nytekning og medmenneskelighet vi har noe å bidra med. Næringsliv som blir med i forretningsmodellen bidrar til å gjøre den sterkere og undergraver seg selv i et lengre perspektiv. Selskaper som forsøker å slå seg opp med samme forretningsmodell er dømt til å feile og ender opp som fiaskoer eller, om eierne har flaks, blir assimilert av de store. Om ikke planen er å la et teknopresteskap kontrollere verdens befolkning, med større og større andel arbeidsløse, som viljeløse sauer, er det å ta livet av nytenkning og vilje til nytenkning lite rasjonelt når man ser det i en større sammenheng. Har man ideer for hvordan skape en god fremtid for mennesker er det nødvendig å sjekke at det ikke ender med at en opplyst gruppe tar hånd om styringen over alle andre. Det er ikke noe historisk belegg for at det skal fungere og det vanskelig å tenke seg hvordan noe slik skal lykkes. Det er et stort problem at totalitære regimer eller overvåkningskapitalister driver den teknologiske utviklingen videre. Det er liten grunn til å tro at teknologiske løsninger med kunstig intelligens kommer til å behandle mennesker på en god måte når menneskene som utvikler teknologien ikke er videre opptatt av annet enn å bruke oss som batterier for deres ambisjoner om «alt under himmelen».
Hva ville det medføre om vi hadde en rett til å bestemme over våre egne data? Ikke slik som i GDPR hvor det er visse rettigheter man har i forhold til hvordan selskaper skal håndtere persondata, men en rett som tar utgangspunkt i oss som mennesker. Ta utgangspunkt i utfordringene som skal løses og lag teknologi for å løse disse - ikke omvendt, Hva må en få på plass om man skulle ha denne tilsynelatende enkle retten? Hva godt vil det gjøre for menneskeheten å ha en slik rett og er det eventuelt noen negativ konsekvens?
Vi kan prøve med å bryte retten ned i utsagn som er en direkte konsekvens: Man må kunne bestemme hva egne data kan brukes til, hvilke data skal brukes, hvor egne data skal brukes og hvordan egne data skal brukes. En konsekvens av dette er at modellen hvor man lagrer sine personlige data i et mylder av tjenester slik situasjonen er idag, er at man trenger en mekanisme for å ha en enkel og enhetlig måte å administrere sine data ellers drukner retten i fragmentering og inkompatibilitet. Skal man kunne velge å bruke sine data hvor man vil må funksjonaliteten for å få tilgang til dataene være tilgjengelig for alle over alt. Det er vanskelig å se hvordan dette kan gjøres om det er eid av et selskap eller en nasjon. Både selskaper og nasjoner er tilbakeholdene med å gi konkurrenter tilgang til data - skjønt i følge GDPR er det individets eiendom uansett - og de har prioriteringer som ikke nødvendigvis i første rekke er å beskytte hver enkelt brukers data. Det ser ut til at en løsning håndtert av en organisasjon eller konsortium som selv ikke har en direkte kommersiell interesse i dataene og at løsningen innebærer et personlig datalager som gjør at man kan ta med seg sine data der man selv ønsker, peker seg ut som en bra måte å løse dette på.
Å ha ett sted å forholde seg til muliggjør å ha oversikt over hvilke data man har gitt til hvem. Kombinerer man dette ved å la tredjeparts tjenester kommunisere med brukeren via midlertidige koblinger som brukerene selv kan kutte, kan man både ha oversikt over hvilke data som har blitt gitt til hvem og bare la tjenester som brukeren har gitt tilgang, få lov til å sende beskjeder. Om brukeren ikke er interessert lenger kan forbindelsen kuttes. Der det er ønskelig eller nødvendig med tosidige avtaler vil dette også kunne håndteres.
Når man legger mer kontroll over til brukerene vil det gjøre at tjenester som ønsker å kommunisere med en bruker må gjøre det med brukerenes velvilje. Tjenestene blir nødt til å finne andre måter å få oppmerksomhet på enn å teppebombe budskap i håpet om at noen biter på og de må fortsette å behandle brukerene på en måte som gjør at de ønsker videre kontakt. Bruken av midlertidige koblinger gjør at det i mye større grad er mulig å se hvor et budskap kommer fra. Skjevheten i kunnskap om hva som foregår vil kunne rettes opp.
Den eventuelle negative effekten av dette vil være for selskaper som har en forretningsmodell som baserer seg på å samle inn data fra og påvirke brukere uten at brukerne er klar over det. Potensialet for verdiskapning bør kunne bli større enn dagens modell, ved at bruk ikke nedkjøles og at flere tjenester vil kunne ha tilgang til data om de behandler brukeren med respekt og spør på riktig måte. For produsenter av varer og tjenester bør dette føre til at man kan bli mer målrettet mot sine kunder og kutte ned andelen av prisen som går til å få brukerens oppmerksomhet.
Beskyttelsen dette gir brukeren og muligheten til å være anonym åpner for et digitalt tilfluktssted for hvert individ - dette er en løsning eller mål vi kaller HAVEN (Humanely Attuned Virtual Ecosystem Nexus) - som nå er mer et sett med kriterier enn en funksjonell plattform. Men det kan brukes som et verktøy for å skyve verden i den retningen ved å lage et mest mulig objektivt evalueringsrammeverk som man kan bruke på tjenester som behandler persondata.
Gjør vi dette riktig kan vi lage Digisfæren til å bli et sted som både tar vare på mennesker og som hjelper menneskeheten til å nå nye høyder. Men det krever at vi står sammen og bruker vår samlede makt til å komme dit. For å se stort på det; det er på tide at vi legger til side smålige krangler og innser at vi har en planet å drive!